2020
Koronafast i Nord-Afrika
Reiseleder Endre Stene forteller
Vi fjorten i Tunisia opplevde på kroppen at verden i løpet av få dager ble snudd opp ned. Over natta var vi fra Europa nærmest blitt en trussel mot folks liv og helse.
Så kom sjokket: Tunisia stenger all ordinær flytrafikk. Vi kommer oss ikke hjem! Vi måtte organisere oss for i verste fall å være lenge. Vi leide biler, hamstret mat og flyttet inn i en villa med basseng, høye murer og vakthund.
Men hvor lang tid ville det gå før vi var hjemme? Alt syntes plutselig helt uforutsigbart. Når norske myndigheter ikke ville hjelpe oss ut, kunne vi i verste fall måtte være her i måneder.
En dag delte jeg Salme 33. Den beskriver hvordan Skaperen sitter på sin trone og følger nøye med. Salmen viser at hans barn alltid kan ha en trygg visshet om at han har omsorg for dem.
To dager etterpå fikk vi den overraskende meldingen om at Finland satte opp et fly for å hente sine hjem, og vi nordmenn og svensker fikk bli med. Vi hadde en time på å pakke og reise. Vi trengte visst ikke vente lenge på hjelp.
Underlig: I løpet av noen intense dager jobbet jeg timevis for å få oss hjem. Men det var ikke min innsats som førte til noe. Salme 33 beskriver at det ikke egentlig er vår styrke som kan berge oss. Igjen lærte jeg: Selv om vi skal gjøre det som står i vår makt i vanskelige situasjoner, er det til syvende og sist Gud alt kommer an på.
La din miskunn være over oss, Herre!
Det er deg vi venter på. (Salme 33, vers 22)
Takk for forbønn! Vi er takknemlige for at vi kom oss hjem før landet ble helt lukket. Samtidig går våre bønner til tros-søsken i Nord-Afrika som opplever denne tiden særlig krevende.
Utenlandsturen til Nord-Afrika ble ikke helt som planlagt pga korona. Etter ei i Egypt gikk ferden videre til Tunisia. I løpet av få dager begynte flere land å stenge, grenser, flyplasser, havner m.m. Vi var usikker på om de ville bli koronafast her i flere uker evt måneder. Heldigvis kom de seg ut etter noen få dager. Her får du et innblikk i situasjonen fra elevenes perspektiv.
2019
Våre søsken søppelplukkarane
Lisa, elev 2018/2019, forteller
Etter litt over tre veker i Nord-Afrika sitter gjengen igjen med utallege inntrykk, opplevingar og sterke historier som det er vanskeleg å setje ord på. Kven skulle trudd at ei så kort tid kunne sette slike djupe spor i oss alle saman? Det er med ein from for ærefrykt at eg no skal prøve å finne desse orda for å skape eit lite bilete av turen som på mange måtar har forandra liva våre. Bileta me har teke er berre frå alt det kjekke me gjorde, dei sterkaste inntrykka går det ikkje an å fange på kamera.
Sola er på veg ned, torsdagen er snart over. Gruppa sitter i bilen og prøver å fordøye intrykka frå dagen. Vegen vert smalare og smalare, og han liknar mindre og mindre på ein veg. Asfalten vert bytta ut med grus, halvmånane med kors, og små salgsboder med søppel. Store fjell av avfall ligg på begge sider av den holete vegen, og den strame lukta frå søppelet siver inn i bilen. Snirklande oppover ein av de fattegaste bydelane i Kairo, lyttar me til guiden som fortel om at alle søppelplukkarane i Egypt er kristne. Å jobbe med søppel er for skittent for ein muslim, og dermed er det eit arbeid som myndigheitene for lenge sidan utelukkande gav til dei som har valt å følje Jesus. Lønna er minimal, og for mange dessverre fatal. Der, midt i all enkelheit, på toppen av denne «Søppelbyen», skulle me få oppleve noko av det mest spektakulære Kairo har å by på.
Midt imellom desse fjella av søppel låg den største kyrkja som finst i Midtausten. Ei kyrkje som kan romme 20 000. Ei kyrkje som var sprengt ut i Mokattamfjellet. Utsmykkinga var enkel, men samstundes noko av det finaste me såg på heile turen. Kjente historier frå Bibelen var sirleg skorne ut i fjellveggen. Detaljane var slåande, me stod lenge å berre beundra det enorme handverket. Under kvart bilete var det rissa inn Bibelvers både på arabisk og engelsk. Her fekk me lov å vere med på ein gudsteneste. Sjølv om me ikkje forstod noko av dei arabiske orda følte me ei tilhøyrsle til staden og folka. Det var våre søsken som stod der og lovprisa den same Gud som me og har valt å følgje. Den Gud som ikkje har lova oss eit enkelt liv her på jorda.
Tankane går tilbake til gårsdagen då me besøkte ein minnestad for egyptiske martyrar. Der var det to rom fulle av bilete og eigendelar til medvandrarar som har mista livet i ulike angrep. Eg ser for meg den yngste jenta i rommet. Eit herlig lite smil, små søte krøller og lysande auge. Ho vart berre tre å gammal. Ho var på feil stad til feil tid. Trass kontinuerlig med angrep møtte me ikkje ein einaste kristen i Egypt som let seg skremme. Dei gjekk i kyrkja, sjølv om det var risikofullt. Det var heilt sjølvsagt for dei å delta i broderskapet. Medan me var i Egypt vart to kyrkjer i Kairo tente på, men dei var like fulle til gudstenestane neste dag for det om.
Det er noko av det viktigaste me lærte av våre egyptiske trussysken. Livet her på jorda kan gjere vondt, det kan vere vanskeleg, tungt og farleg. Det kan ta slutt i ei handvending, men det har ikkje noko å seie, fordi me har noko større. Me har noko betre i vente. Me har eit håp. Me har Jesus.